Fair play begynner på sidelinjen

Fair play begynner på sidelinjen (Hentet fra Bergens Tidende, 4 august)

Under fotballkamp er det ikke alltid spillerne som utfordrer fair play-verdiene mest.

Ove Olsen Sæle har måttet be foreldre om å forlate banen under fotballkamp, på grunn av uakseptabel oppførsel.

Ove Olsen SæleProfessor i idrett og kroppsøving, HVL (Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av BTs debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.)

Frem til helgen pågikk verdens største fotballturnering, Norway Cup, som er en feiring av idrettsglede, fellesskap og fair play.

Likevel er det ikke alltid barna som utfordrer disse verdiene – det er vi voksne. Når foreldre kjefter på unge dommere, protesterer mot treneravgjørelser eller lar egne ambisjoner overskygge barnas opplevelser, taper alle.

Den viktigste kampen under Norway Cup spilles derfor ikke på banen, men på sidelinjen.

«Dommer! Er du blind?» Ordene kommer ikke fra en spiller. De kommer fra en voksen mann på sidelinjen. Dommeren er kanskje 15 eller 16 år gammel. Han gjør så godt han kan. Likevel får han kjeft av mennesker som kunne vært foreldrene hans.

Scenen er dessverre ikke uvanlig. Fra flere hold har jeg fått bekreftet liknende utspill fra foreldre under årets Norway Cup-turnering. Den kunne gjerne vært hentet fra en hvilken som helst barne- og ungdomskamp i Norge.

Den viktigste kampen spilles ikke på banen, men på sidelinjen, skriver innsenderen.

Mister hodet

Som tidligere spiller og trener, og med mange år som forsker på fair play, har jeg sett en vedvarende utfordring: foreldre som går så mye opp i spillet at de helt mister hodet.

Som trener og dommer har jeg selv måtte be foreldre forlate banen fordi de gikk langt over grensen for hva som er akseptabel oppførsel. Det er aldri en hyggelig oppgave, men noen ganger nødvendig for å beskytte både spillerne, dommeren og kampens rammer.

Vi liker å tro at fair play først og fremst handler om spillerne. Men ofte er det de voksne som har størst behov for å lære hva begrepet innebærer.

Norway Cup er et av de fineste uttrykkene for hva idrett kan være. Barn og ungdom fra hele verden møtes gjennom lek, konkurranse og fellesskap. Her knyttes vennskap på tvers av språk og kulturer. Turneringen er et levende bevis på at idrett kan bygge broer mellom mennesker. Men den viktigste kampen foregår altså ikke alltid ute på banen.

Foreldrevettregler

Norsk fotball har i mange år arbeidet målrettet med fair play. Klubbene har egne foreldrevettregler, og mange steder brukes egne fair play-verter i fair play-vester som skal bidra til gode rammer rundt kampene. De gjør en viktig jobb, men oppgaven er ofte vanskelig. Det krever mot å be andre foreldre roe seg ned eller slutte å kjefte på dommeren, særlig når følelsene har tatt overhånd. Slike ordninger og kampanjer er vel og bra, men det viser at det ikke alltid er nok.

Norway Cup er et av de fineste uttrykkene for hva idrett kan være, mener innsenderen. Her et bilde fra turneringens siste dag.

Det mest alvorlige er når voksne skjeller ut unge dommere. Mange av dem er tenåringer som har tatt på seg ansvaret for at andre barn og unge skal få spille fotball. De er under opplæring. De kommer til å gjøre feil – akkurat som spillerne gjør feil.

Men ingen voksne ville ha akseptert at deres eget barn ble stående og motta utskjelling fra fremmede voksne. Hvorfor skal vi da akseptere at unge dommere opplever nettopp dette?

Forskning viser at barn ønsker engasjerte foreldre, men ikke foreldre som overtar kampen. De ønsker støtte, ikke styring. Studier fra både Norge og internasjonalt viser at et sterkt prestasjonsfokus fra foreldre kan redusere idrettsgleden og øke risikoen for frafall.

Barn trenger voksne som skaper trygghet, ikke ekstra press.

Gode rollemodeller

Gjennom mitt arbeid med fair play og idrettsetikk har jeg blitt stadig mer overbevist om én ting: Fair play handler ikke først og fremst om regler. Regler er nødvendige, men de er utilstrekkelige. Fair play handler om karakter, selvbeherskelse og respekt. Verdier læres ikke gjennom plakater eller kampanjer alene. De læres gjennom rollemodeller.

Barn ønsker engasjerte foreldre, ikke foreldre som overtar kampen, skriver innsenderen.

Barn gjør ikke alltid som vi sier. De gjør ofte som vi gjør. Derfor bør alle foreldre stille seg ett enkelt spørsmål før de roper fra sidelinjen: Vil denne kommentaren gjøre kampen til en bedre opplevelse for barna? Hvis svaret er nei, er stillhet ofte det beste alternativet. De færreste som spiller Norway Cup blir profesjonelle fotballspillere. Men alle skal bli voksne. Det de kommer til å huske fra turneringen, er neppe sluttresultatet. De vil huske vennene de fikk, gleden over å spille fotball og de voksne som bidro til at turneringen ble en trygg og god opplevelse.

Den viktigste kampen under Norway Cup handler derfor ikke om hvem som løfter pokalen. Den handler om hvilke verdier vi voksne viser fra sidelinjen. Det er den kampen norsk fotball aldri har råd til å tape.